Nesten intet minne -refleksjonsnotat med digresjoner (eller digresjoner med refleksjoner (eller tanker rundt hukommelse

Jeg satt på lesesalen på psykologisk institutt og bladde gjennom et kapittel om hukommelse da en tanke plutselig slo meg. Uken før hadde det vært en forelesning om «research communication» som jeg ikke kunne være med på fordi jeg måtte jobbe. Til min forundring og glede viste det seg at kurset inneholder en del innleveringer og oppgaver, og en av disse skulle leveres allerede neste uke. Forundringen kommer av at jeg på bachelorprogrammet hadde gått nesten tre år på et løp man i prinsippet kunne ha fullført uten å snakke med en eneste person eller gjøre en eneste innlevering, bare ved å møte opp på eksamen. Gleden stammet fra at det er mye morsommere å engasjere i stoffet vi lærer, og det gir dypere prosessering, som i sin tur gjør at vi holder bedre på kunnskapen. Det var litt vanskelig å holde på konsentrasjonen akkurat denne dagen fordi jeg til helgen skulle hoppe i fallskjerm for første gang med to gode venner, og var veldig spent på det. Til tross for visse brist i dømmekraften til disse menneskene har jeg ganske stor tiltro til at de jevnt over er reflekterte og intelligente personer som ofte har interessante og tankevekkende ting å si. Tanken som slo meg, var derfor at de kunne hjelpe med denne øvelsen i kreativ skriving på turen. Oppgaven handlet om å skrive en tekst, fiksjonell eller faktabasert, som kunne relateres til en tekst som handlet om en dame nesten uten hukommelse som skrev notater av notatene sine.

Lørdag morgen var det «go-time». Vi skulle kjøre i om lag 6 timer for å komme oss til Voss fra Oslo, og tiden var som vanlig ikke helt på min side. Mens jeg rotet rundt i klesskapet og prøvde å finne ut hva slags habitt man kunne tenkes å trenge til dagens aktivitet, hørte jeg en søvndrukken stemme fra sengen. «Du er utrolig modig som tør å hoppe i fallskjerm», kom det fra et sted mellom dynene. Jeg satte meg ved siden av min kjære mann, gav ham et kyss på pannen og begynte å fortelle en historie om en dame jeg kjente en gang. Hun hadde sittet ganske lenge i fengsel for å utøve grov vold mot en mann som hadde vært svært voldelig mot henne. Gjennom livet sitt hadde hun opplevd mye forskjellig, og hun hadde tidvis vært avhengig av heroin. I en nykter periode hadde hun savnet spenning, det å føle seg ordentlig levende, så hun hadde tatt opp fallskjermhopping som hobby. Hun elsket adrenalinrushet, følelsen av fullstendig frihet og av å ta kontroll over sin egen skjebne. Det er et kjent fenomen at de som ønsker å bli rusfrie gjerne ikke lykkes i sitt første forsøk, men må prøve noen ganger for å få det til. Kvinnen elsket den ekstreme følelsen av å hoppe i fallskjerm, og hun elsket følelsen av å ta heroin, så hun bestemte seg for å kombinere disse to aktivitetene. Hun begynte å skyte opp før hun hoppet ut av flyet. Som ved et mirakel gikk det bra alle gangene, og kvinnen lever i beste velgående i dag. Hun fant Jesus, hun er edru og hun sitter ikke lenger i fengsel. Tankene mine leter tilbake til henne med jevne mellomrom, og særlig nå som jeg selv skulle opp i luften på samme måten som hun så ofte hadde gjort før meg. Klokken tikket ubarmhjertig, vi tok farvel og jeg spurtet ut til skjebnens bane.

Bilturen på vei opp var fylt med livlig samtale, og selv om det hadde vært anledning til å lese opp en liten historie om hukommelse for de andre, føltes det litt unaturlig å fokusere på noe annet enn målet med turen. Jeg er en ganske lettstresset person som har hatt angstanfall mer enn en håndfull ganger, så jeg prøvde meg på mental trening i form av å se for meg hvordan hoppet kom til å være i detalj. Hvordan det kom til å kjennes ut på kroppen, hvordan temperaturen kom til å være, ristingen av flyet, lyden av vinden, det å være bundet fast til et annet menneske som holder ditt liv i deres hender. Hvordan ville det vært for Lydias kvinne å hoppe i fallskjerm? Mens vi giret oss opp til den nært forestående bragden tenkte jeg på at dette kom til å bli en opplevelse som ville binde oss sammen for alltid. Vi ville være «brothers in arms», vi skulle jo inn i krigen sammen og dele en unik opplevelse. En stor del av hele opplegget ville være å huske tilbake på det. Hoppet varer i 5-7 minutter, mens minnet vil vare for alltid. Lidelse er midlertidig, heder er for evig.

Lydias kvinne har en sterk bevissthet blir det sagt i teksten. Det hun gjør oppleves meningsfylt i øyeblikket selv om hun ikke kan ramme det inn i hukommelsen på samme måten som hun kunne før. Det slår meg at uten minnet blir du frarøvet konteksten til alt du holder på med. I tillegg mister du fellesskapet med andre mennesker fordi du bare lever i øyeblikket, og øyeblikket ikke er langt nok til alle de tidkrevende prosessene som skal til for å knytte varige bånd. Du mister historiene som er så viktige for oss. Fortellingen hennes gir ikke mening før du innser at den stokkete og merkelige måten å skrive på er en refleksjon av hvordan det er å være inni hodet til en person som ikke klarer å lagre nye minner. Hun prøver å utvide hukommelsesrommet sitt ved å skrive ned tankene mens hun tenker dem, og ettersom tiden går blir skriften hennes mindre og mindre. Det virker som at kvinnen har global amnesi, hvor hun både har problemer med korttids- og langtidshukommelsen, og det kan virke som at det blir verre over tid. Samtidig får hun mindre og mindre håndskrift, som ofte er relatert til problemer med basalgangliene og implisitt hukommelse. Skriften virker nesten som et symbol på hvordan tidsrommet bevisstheten hennes befinner seg i gradvis blir trangere.

Samtalepartnerne i bilen hadde på veien hjem mange interessante refleksjoner om teksten, og vi ble snakkende en stund om den. Descartes’ «Cogito ergo sum» kom opp, selvransakelseslooper, ruminering og hvordan det er når man så vidt kjenner igjen gamle dagboknotater man selv har skrevet. Vi begynte også å snakke om frykten mange mennesker har for å få Alzheimers eller andre typer demens, og om hvor mye som er igjen av en person når hukommelsen går tapt. Kunne kvinnens syn på seg selv som en kognitivt oppegående person og hennes arbeid med notatene være et desperat forsøk på å holde på sinnet sitt? Vi prøver alle å forstå oss selv og omverdenen på en eller annen måte, og ofte er det gjennom historiene vi forteller. Hva skjer når historien ikke kan fortelles ferdig fordi tankene aldri kommer så langt? Kvinnen på heroin, Vossefarerne, de fysiske inntrykkene og alle tankene rundt helgens opplevelser. Fortidens minner, nåtidens opplevelser og forventningene for fremtiden er alle komponenter for historiene vi ender opp med å fortelle for oss selv og andre. Det er ikke meningen å svartmale Lydias kvinnes eksistens med disse refleksjonene. Hun er tross alt ikke apatisk i sin tilværelse selv om hun går i sirkler. Hun opplever nåtiden som meningsfylt selv om hun aner at det er noe som er utenfor hennes rekkevidde. Jeg håper at jeg også har den samme følelsen hvis jeg mister hukommelsen.

Bevissthetens sprang fra soma til sinn

Dette er en historie til min bestefar om bevissthetens nevrale grunnlag. Min far er en pensjonist med universitetsutdanning, og med et interessefelt som spenner mer over humanistiske og estetiske fag enn over de harde vitenskapene. Han har lest enormt mye bøker, vært aktiv som poet, skuespiller, i radioproduksjon og har undervist mye i kreative fag og historie. Han er en mann som virkelig verdsetter fortellerkunsten. Dessverre pleier jeg å miste ham ned i et hull av kjedsomhet når jeg forsøker å forklare om nevrale korrelater til forskjellige funksjoner i hjernen. Nytt krutt må til, og vi skal nå høre hva det norrøne ekornet Ratatosk har lyst til å fortelle oss om hvordan bevissthet oppstår i hjernen.

Det lille ekornet piler oppover det enorme treet. Med raske, sikre bevegelser flyr hun som et lyn mot toppen. «Dette må Vidofnir bare få høre!» tenker hun, mens hun målrettet smetter mellom grener og blader for å spre sitt budskap. Ekornet er naturligvis vår lille venn Ratatosk, som bærer på saftig sladder fra undergrunnen. Bare nanosekunder tidligere var hun helt nede i bunnen av det myteomspunne asketreet Yggdrasil, og småpratet med Nidhogg om løst og fast. Ratatosk er rastløs av natur, hun er vitebegjærlig og kjapp på avtrekkeren. Føler hun det minste hint om at noe er verdt å videreformidle, står hun ikke på gjerdet og venter. I gamet hennes gjelder det å ha gode kontakter, og det har hun funnet i Nidhodd og Vidofnir. De er ikke akkurat venner, men de snakker sammen konstant. Jo mer de har å fortelle hverandre, desto raskere blir Ratatosk.

Nidhogg er en kjempestor orm som gnager på røttene til asken han kveiler seg rundt. Han kjenner godt til hva som rører seg i de subkortikale strukturene under bakken. Når noe beveger seg i disse urområdene får han beskjed om hva som er hva. Hvorfor og hvordan får han ikke helt til å tolke uten hjelp, men han kjenner vibrasjonene fra jorden og kan videreformidle dem til det trippende lille ekornet sitt. Han leser de indre signalene og bestemmer om det er stemning for å finne ut mer. Akkurat i dette øyeblikk var det en følelse av uro som var fremtredende nok til at han valgte å sende Ratatosk ut på oppdrag.

Endelig, noen få milisekunder senere, når hun toppen av den ytterste grenen lengst oppe på treet. Hun sitter og speider utover himmelen. Der kommer endelig ørnen Vidofnir tilbake! «Herregud, nå skal du høre her», begynner hun, og så forteller hun hele historien om denne følelsen som har begynt å dirre i undergrunnen. «Hva tror du? Hva skal vi gjøre? Hva skjer? Hva er dette? Hvorfor er det sånn?», hun er utålmodig og hun vil ha svar. Der Nidhogg har pålitelige kontakter i underverdenen, har Vidofnir god oversikt over hva som rører seg på overflaten. Han kan nemlig fly mellom trær, og slik skape seg et overblikk over sammenhengen i det hele. Vidofnir har ofte helt klare bilder av hvordan verden ser ut, og Ratatosk er dermed avhengig av ham for å tolke hva det er Nidhogg egentlig har lagt merke til. Det har ikke alltid vært sånn. Jo flere ganger ørnen besøker andre trær, desto mer kan han forstå av sammenhengen, og desto mer klarhet får vi i historien. Uro kan være så mangt. Er det et tegn på nervøsitet? Spenning? Er det fare på ferde? Hundre tanker går gjennom hodet til det lille ekornet vårt før Vidofnir kommer med sine kloke betraktninger. «Jeg har snakket med noen som snakket med noen, og det ser ut til at verden er forsynt med nok koffein til å stenge en flyplass. Vi er med andre ord forberedt på denne sterke fysiske reaksjonen. Den er ønskelig og forventet».

For en lettelse! Men nå venter Nidhogg på svar, han sitter jo helt der nede uten å vite hvorfor blodpumpa går som om verden ikke skulle stå til i morgen. Ratatosk spiler hvileløst av gårde, nedover stammen for å fortelle at vi har et tankeskjema som passer godt til den fysiske reaksjonen vi nettopp var igjennom. Slik går kommunikasjonen gjennom nevronene våre i hjernebarken. Det er denne rosa gummiaktige delen vi gjerne ser for oss når vi tenker på en hjerne, for det er den som sitter ytterst og er mest synlig. Barken er bygget opp av seks lag med litt forskjellige nevroner. Noen av dem heter pyramidenevroner fordi cellekroppen ser ut som en trekant. Akkurat den typen har kjempelange grener som går gjennom alle lagene i barken slik at de nedre og øvre lagene får snakket med hverandre. De nedre grenene, eller røttene, har kontakt med de eldre strukturene i hjernen som sitter innerst og nederst. De unge, friske grenene øverst danner et nettverk hvor mye av tankeaktiviteten vår foregår. I denne fortellingen representerer både ormen og ørnen nevrotransmittere. Det er kjemiske stoffer som brukes av nevronene til å kommunisere med hverandre. Ormen Nidhogg tar imot rådata fra vårt indre, fra de eldste strukturene som hjalp oss til å overleve før vi i det hele tatt ble til mennesker. De strukturene står fortsatt for livsnødvendige oppgaver i dag. Ørnen Vidofnir har mange oppgaver. Den står for tankeskjemaer og tar imot sanseinntrykk, og nettopp fordi at den har så god forbindelse med nettverket er den også med på å gi mening til verden. Kommunikasjon mellom dem går frem og tilbake innad i nevronene ved hjelp av lynraske elektriske signaler som Ratatosk.

Mange av strukturene vi finner i naturen har utviklet seg til å se merkverdig like ut. Nevroner ligner påfallende mye på trær. Det er kanskje ikke så rart, for selv om det er veldig langt mellom trær og mennesker i en evolusjonær sammenheng, er vi i siste instans laget av det samme stjernestøvet. Og her gjør vi et kjempesprang, for hvordan kan det ha seg at vi er bevisste og trær kanskje ikke er det? Hvorfor kjennes det ut som noe å være til? Vi har fortsatt ikke kommet så langt at vi har et klart og tydelig svar på akkurat det spørsmålet, men det er flere teorier om hvordan bevisstheten oppstår. En av dem heter dendrittisk integrasjonsteori, DIT. Dendritter er det vitenskapelige navnet på grenene på nevronene. De som følger denne retningen, tror at bevisstheten oppstår i det komplekse samspillet innad og mellom nevronene. Drømmene våre forklares av denne teorien som at koblingen mellom de øverste og nederste grenene blir brutt. Det gir mening fordi vi ikke forholder oss til den ytre verden når vi drømmer. Nidhogg og Ratatosk får dermed snakket masse om forskjellig vi har opplevd gjennom dagen, men uten at Vidofnir får tolket sammenhengen for dem. Derfor får vi masse rare historier med elementer vi har opplevd gjennom dagen.

Signalene som går opp og ned og på tvers gjennom nervene våre danner et komplisert samspill. Det som rører seg i undergrunnen påvirker toppen, og det som drysser ned ovenfra påvirker bunnen. Vi har hvilepotensialer og handlingspotensialer og alt midt imellom. Hvert eneste nevron vi har i hjernen er en avansert databehandler med millioner av bindinger, både kjemiske og elektriske. Det er sannelig ikke rart at det tar oss lang tid å finne ut av hvordan alt henger sammen, men vi er heldigvis godt på vei. Vikingene lagde historier for å forstå seg bedre på verden. Ratatosk er en del av denne tradisjonen, og selv om hun kanskje er fortolket i en ny retning i denne fortellingen, gjør hun fortsatt jobben sin så godt hun kan. Hun er en del av vår felles kulturarv, og lik all kunnskap holdes hun bare i live hvis vi fortsetter å fortelle om henne.